Det finnes dager hvor det er åpenbart mer effektivt å samle folk rundt et bord enn å sitte hver for seg og forsøke å gjenskape den samme samtalen gjennom Teams. Det finnes kollegaer det er hyggelig å treffe, diskusjoner som blir bedre ansikt til ansikt og problemer som løses raskere når man bare kan snu seg mot personen ved siden av.
Det jeg har litt vanskeligere for å forstå, er hvorfor dette har ført til ideen om at kontoret derfor må være det beste stedet å gjøre omtrent alt annet også.
For min egen del har hjemmekontoret etter hvert avdekket et problem jeg ikke er helt sikker på om arbeidsgivere egentlig ønsker å snakke så høyt om: Jeg trenger rett og slett ikke en normal arbeidsdag for å gjøre en normal arbeidsdag.
Når jeg arbeider hjemme, uten møter jeg strengt tatt ikke trenger å være i, uten småprat, spørsmål, avbrytelser og de små sidesporene som hver for seg tar fem minutter og til sammen spiser halve dagen, kan jeg på noen timer gjøre omtrent det jeg ellers ville brukt en arbeidsdag på.
På kontoret skjer det motsatte. En oppgave som krever én time med konsentrert arbeid hjemme, kan uten videre spise to. Ikke fordi selve oppgaven har blitt vanskeligere, men fordi dagen består av langt mer enn oppgaven. Noen kommer bort for å spørre om én ting og blir stående for å snakke om tre andre. Et spørsmål som kunne vært besvart på to linjer må ha en liten muntlig forhistorie. Man blir invitert inn i diskusjoner fordi man tilfeldigvis befinner seg i nærheten. Så skal det hentes kaffe, og ved kaffemaskinen står noen man selvfølgelig også må snakke med.
Det er ikke nødvendigvis bortkastet. Noe av det er sikkert viktig, og mye av det er hyggelig.
Men særlig effektivt er det ikke.
Det pussige er at kollegaene mine naturligvis utsettes for akkurat det samme. Dermed får vi en situasjon hvor jeg kan være kanskje dobbelt så effektiv hjemme som jeg selv er på kontoret, samtidig som en kollega på kontoret bruker omtrent like lang tid som meg på de samme avbrytelsene.
Regnestykket blir etter hvert litt pinlig.
Og det leder til en annen erkjennelse, som kanskje er enda mindre behagelig: Det er ikke nødvendigvis særlig smart av meg å utnytte denne effektiviteten fullt ut.
Dersom det forventes fem leveranser fra en ansatt i løpet av en uke, og jeg finner en arbeidsform som gjør at jeg uten problemer kan levere ti, vil de fleste arbeidsgivere neppe reagere med å si at dette var imponerende, nå kan du ta fri torsdag og fredag.
Det langt mer sannsynlige er at ti etter hvert blir det nye fem.
Dette er en av de mer fascinerende egenskapene ved moderne kunnskapsarbeid. Vi bruker betydelige summer på programvare, automatisering, kunstig intelligens, nye arbeidsmetoder og effektivisering, men når effektiviseringen faktisk virker, er belønningen som regel mer arbeid.
Det er derfor jeg har blitt ganske bevisst på å ikke forveksle min maksimale kapasitet med det jeg skylder arbeidsgiveren min.
Jeg skal selvfølgelig gjøre jobben min. Jeg vil gjerne gjøre den godt også, helst bedre enn det som forventes. Men hvis jeg klarer å produsere det som regnes som en svært god arbeidsdag på tre eller fire konsentrerte timer, har jeg liten interesse av å bruke resten av dagen på å bevise at jeg fortsatt kan produsere mer, bare slik at dette senere kan bli lagt til grunn som normal kapasitet.
Det høres kanskje nesten ut som en innrømmelse av latskap.
Jeg synes egentlig det er det motsatte.
Vi har valgt et arbeidsliv hvor jeg i hovedsak selger et bestemt antall timer, samtidig som arbeidsgiveren naturligvis er mest interessert i det jeg produserer i disse timene. Disse to størrelsene hang ganske godt sammen da produksjonen var fysisk og tempoet i stor grad ble bestemt av hvor raskt en maskin kunne gå eller hvor mange kunder som kom gjennom døren.
For kunnskapsarbeid er sammenhengen langt mer tvilsom.
Hvis én person trenger åtte timer på en oppgave og en annen trenger fire, har vi fortsatt en merkelig tendens til å mene at begge bør bruke åtte timer på jobb. Den effektive arbeidstakeren får bare plass til en oppgave til.
Og så enda en.
Dette blir særlig tydelig i diskusjonen om hjemmekontor, fordi vi stadig diskuterer hvor mange dager folk bør være fysisk til stede, som om tallet i seg selv forteller oss noe interessant. Tre dager er visst passe enkelte steder. Andre mener fire. Noen ledere har landet på to.
Jeg skulle gjerne sett beslutningsgrunnlaget som gjør onsdag til en bedre dag for produktivitet enn torsdag.
Det langt mer nærliggende ville være å spørre hva vi faktisk skal gjøre.
Skal vi utvikle noe sammen, bygge relasjoner, løse vanskelige problemer, lære av hverandre eller ha en workshop, er kontoret ofte et glimrende sted. Det kan til og med hende at vi burde være der hele dagen.
Skal jeg derimot sitte med hodetelefoner på og skrive alene i seks timer, er det vanskelig å se hvorfor jeg først bør bruke tid på å transportere meg til et annet bygg for å gjøre det. Annet enn at noen liker å vite hvor jeg sitter.
Det er kanskje her hele diskusjonen blir litt større enn spørsmålet om hjemmekontor. For produktiviteten vår har økt voldsomt, og den kommer sannsynligvis til å øke enda mer når stadig flere arbeidsoppgaver kan automatiseres eller gjøres raskere med kunstig intelligens. Likevel behandler vi åttetimersdagen nærmest som en naturkonstant.
Hvis en oppgave som tidligere tok åtte timer snart kan gjøres på fire, finnes det i prinsippet to måter å ta ut den gevinsten på. Vi kan gjøre dobbelt så mye arbeid. Eller vi kan arbeide mindre.
Så langt har arbeidslivet vært bemerkelsesverdig kreativt når det gjelder å velge det første.
Det er derfor jeg ikke synes en sekstimersdag eller firedagersuke høres spesielt radikalt ut lenger. Det mer bemerkelsesverdige er kanskje forestillingen om at all teknologisk utvikling, all automatisering og alle produktivitetsforbedringer først og fremst skal brukes til å fylle de samme åtte timene med stadig mer.
Jeg kommer fortsatt til å dra på kontoret. Veldig gjerne, faktisk. Men helst de dagene hvor det finnes en bedre begrunnelse enn at det er onsdag.